|
|
Norway July 5, 2003--Western Coast of Norway Aftenposten article Skapte liv på øde øyer
Å kaste seg i januarkaldt hav for å redde gårdsgutten. Å flytte sprelske okser med båt fra en øy til en annen. Ikke gi opp når bygdedyret glefser. Det er bare slik det må være når du bor alene på en øy. Så kan idyllen komme senere.
GUNN BEATE REINTON UTGÅRDFørst publisert: 05.07.03 | Oppdatert: 05.07.03 kl. 23:56
Kontakt. Tenk om dette bordet kunne snakke! Gudrun og Roar har hatt mange gjester rundt bordet på Litle Færøy. Og engasjementet er sterkt. - Det er et arnested for samfunnsdebatt, sier Roar. ( Foto: INGAR STORFJELL )
Gudrun Ingvaldsen (69) fra Bergen tok i 1972 med seg mann og barn fra et liv i byen, til et eventyrlig øyliv på Lågøy i Solund i Sogn og Fjordane. Roar Moe (47) fra Måløy flyttet tyve år senere til den øde naboøya Litle Færøy for å realisere sitt livsprosjekt - å vise livsvilkårene og gjøremålene på en husmannsplass i forrige århundre, med bruksbåter, fiske og naturbruk. Slik fant de to vennene hverandre, og elleve år etter har de endelig fått aksept i lokalsamfunnet for kystkulturminnet de har skapt ute på Litle Færøy. Veien til idyllen vi møter dem i har vært lang og kronglete.
Januar 1972: Bølgene slår over føttene til den vesle kvinnen på stranden, hun knytter et tau rundt livet. Vinden river tak i Gudrun Ingvaldsen (38). Slik den har revet tak i båten hennes. Den som var fortøyd etter alle kunstens regler, men som nå ligger langt ute på vannet.
Det er eventyrlysten som har ført Gudrun ut til den værharde stranden i Solund i Sogn og Fjordane. Men akkurat er ikke livet noe eventyr. Mannen Ingvald er av gårde på tredje dagen for å hente fôr til dyrene på gården. Veslejenta skal hentes på naboøya. Gudrun går utover i den vinterkalde sjøen. Hun vet at dersom hun står og ser på at båten fylles med vann og forsvinner, har hun ingenting her ute å gjøre. Hun legger på svøm ut til båten.
Juni 2003: Ingen storm kunne skremme den vesle damen tilbake til Bergen og regnskapskontoret der hun jobbet før eventyrlysten tok henne. Kontrastene er store her ute i Solund. Juniformiddagen er varm, solrik og stille. Enkefru Gudrun Ingvaldsen hopper om bord i båten Tobias fra bryggen på Lågøy, der hun og ni andre har sitt hjem. Redningsvesten ligger på sin faste plass i båten. Hun er på vei ut til naboøya Litle Færøy der Roar Moe er eneste innbygger.
Ikke bare idyll
Roar bor i et lite gult hus i en vik på øya Litle Færøy. Ved bryggen dupper en lastebåt med seil og en færing. Dagens fangst surrer i pannen. Katten Potifar kroer seg i solen på den varme steintrappen. Myser bort på villsauene. Aftenpostens fotograf bemerker at dette er et postkort, og ønsker seg stiv kuling og strev og slit.
- Vinteren er en annen skål, smiler Roar Moe. Gudrun smiler også. De vet inderlig godt at livet på en øy, enten man bor alene eller har et par naboer, ikke bare er idyll. Som den gangen Gudrun måtte ta en garnblåse i hver hånd og svømme til land for å redde gårdsgutten Arne, båten og seg selv da de satte seg fast på et skjær i fjorden midtvinters. Eller da brenningene fra stormen knuste robåten som lå på land til pinneved. Ved en anledning hoppet Gudrun i sjøen og la armen rundt en kalv og svømte tilbake til øya der resten av flokken gikk med den.
Familien Ingvaldsen flyttet etterhvert fra Tungodden til Lågøy for å overta verkstedet på øya. Med verkstedet fikk Gudrun noe motvillig ansvaret for et landhandleri og posten. I tillegg til den tungdrevne gården.
- Husker du da vi flyttet oksene mellom øyene på båten? Det var action satisfaction, ler Roar.
Bygdedyret
Roar kom fra Måløy til øyene i Solund i dragsuget etter Gudrun og Ingvald. Og det var inne på kjøkkenet til Ingvaldsen på Lågøy at mannen med pedagogisk bakgrunn fra idrettshøyskolen delte sine ideer om kystkulturminner, pedagogikk og bruksbåter. Ingvald og Gudrun kjente seg igjen i Roar som kom utenfra og inn i et lite samfunn. De kjente til bygdedyret, som vil bevare alt som det alltid har vært. De lovet å hjelpe så godt de kunne. Da Ingvald gikk bort i 1995, måtte Gudrun legge ned gården, og etterhvert butikken og posten. Steget over til aktivitetene på Litle Færøy var lett å ta. Siden har de to naboene på Lågøy og Litle Færøy vært samarbeidspartnere.
Å være innflytter og begynne å tukle med røttene til folk er ikke en enkel sak. Og hvem var denne Roar Moe? Var han homofil? Hadde han havarerte ekteskap bak seg? Hadde han brutt opp fra samfunnet i trass og aggresjon for å flytte ut på en nøgen ø? Men Roar var egentlig ikke en underlig en. Han hadde bare gått de pubrundene han trengte. Han var i et miljø der selvberging var et ideal. Og ikke før nå begynner han å bli litt gråsprengt.
Roar har valgt å leve alene, og har gått mange runder med seg selv. Han har friheten, men søker tryggheten. Andre har tryggheten i en familie, men søker friheten.
- Tanker om familie blir man vel aldri ferdig med, jeg skulle gjerne hatt noen unger løpende rundt her, men jeg innser at det kan være problematisk. Jeg er jo midtfjords i livet. Men kanskje stiger en nymfe opp fra havet en dag. En som strekker armene ut og sier: her er jeg, ler Roar. Akkurat i dag er det bare skyssbåten som svinger innom med dagens post. En katalog fra Select.
På vinteren er det stille på øyene. Roar får tid til reparasjoner og flikking på færingen, snekka og lastebåten. Roar synes det er godt å være alene på vinteren. Men han tar seg gjerne en tur til Bergen i vintermånedene. I Solund er han kjent som "han på Litle Færøy". I Bergen kan han være anonym. Roar savner å gå på konsert i ny og ne. Og et miljø der han kan meningsbryte. Samtalene inne på Hardbakke eller over båtripa kan bli trivielle. Fisk, vær og vind kan være samtaleemner flere dager på rad.
Litt salig
Gudrun er en frisk dame, som har fått muligheten til å få vite hvem hun er i møte med naturkreftene. Det skulle hun gjerne gitt dagens ungdommer. Gudrun rappellerte ned en 40 meter høy vegg i fjor, uten å gjøre noe nummer ut av det. I sommermånedene kommer steinerskoleelever og folkehøyskoleelever subbende til Litle Færøy og kystkulturminnet Roar og Gudrun driver. Ungdommene rynker på nesen når de må gå på utedo der de må kaste papiret i pose og strø sagflis i doen. (Det lukter blomster på Roars utedo). De får store øyne når de må stikke de lakkerte neglene ned i fiskedeig og når Gudrun bruker havregrøtsrester i brøddeigen. De får seile på havet og lære seg grunnleggende sjømannskap.
Det tar tid å komme seg opp og frem. Men bygdedyret lot seg klø, snart fikk Roars ideer aksept i lokalsamfunnet. Roar og Gudrun ble snart en ressurs som ble satt pris på. De skapte et kystkulturminne av Litle Færøy, og for det fikk de Kulturprisen i Solund. Det er den viktigste anerkjennelsen de to har fått.
Vi har flyttet oss ut med kaffekoppene. De to øyboerne sitter på bryggen i stekende sol. Roar pakker seg en snus mens Gudrun børster usynlige smuler av buksene. Potifar blir ertet av et skjærepar.
Roar er ingen romantiker, selv om han bor på en øde øy. Det er hardt arbeid. Men Roar er en del av romantikken som epoke. Som en motbevegelse til opplysningstiden. Begrepet friluftsliv kom med romantikken. I romantikken ble kjærligheten til det skjønne og ville oppdaget. Og her ute er det skjønt. Og vilt.
- Jeg blir litt salig av å bo her ute, sier Roar.
Gudrun og Roars liv på Litle Færøy og Lågøy er et resultat av eventyrlyst, livsglede, av egne valg og et ønske om utfordringer.
- Den dagen vi ikke gleder oss over å bo her ute, flytter vi kanskje på oss igjen. Men vi har et vennskap med naturen og kulturmiljøet her ute, og det er et vennskap som forplikter, sier de to.
- Mange har svart på spørsmålet "hva ville du tatt med deg på en øde øy?". Hva ville du tatt med deg til fastlandet?
- Tobiasen! Smeller det fra Gudrun, hun peker på båten sin.
- Sånn at jeg kommer meg hjem igjen. |
|